Den siste Nils Aas-skulpturen i Muustrøparken

Nå er endelig «Kula» på plass øverst i Muustrøparken. Dette er, som tidligere nevnt, en avstøpning av Nils Aas sin bronseskulptur fra 1989. Denne skulpturen ble valgt for å symbolisere et punktum. Dette blir den siste Nils Aas skulpturen her i parken, og den 12. i rekken. 

Skulpturen og plassen er finansiert av tidligere Muustrøparkens venner, en privat gitt gave og Inderøy kommune.

Muustrøparken ble valgt som 1000-års sted til markeringen av år 2000. Neste år er parken 25 år. Parken er en flott møteplass for alle våre innbyggere, og skulpturparken er unik i sitt slag. Innbyggerne og kommunen har fått en fin gave i denne parken, og den er også attraktiv for turister som kommer hit på besøk.

Før jeg avduker skulpturen vil Inderøy kommune takke prosjektleder Øyvind Holan, Atle Aas (sønn av Nils Aas), og stiftelsen Nils Aas for samarbeidet.

Unn-Elisabeth Tronstad Kristiansen, Ordfører

På vegne av Stiftelsen Nils Aas er det en stor glede og ære å delta på avdukingen av en ny skulptur i Muustrøparken i dag. Stiftelsen har hatt denne skulpturen, som kalles Kula, i sine planer i flere år. I 2018 tok Øivind Holand, forhenværende leder av Muustrøparkens Venner, kontakt med Atle Aas og stiftelsen med ønske om å få nedsatt en skulptur i anleggets nordlige del. Med midler fra Muustrøparkens venner, støtte fra kommunen samt en privat gave, kunne den realiseres.

Kula er ikke et originalt verk av Nils Aas, men en bronseoppstøpning av et arbeid han laget til en separatutstilling i Kunstnerforbundet i Oslo i 1989. Nils Aas har gjennom hele sitt kunstnerskap hovedsakelig jobbet på oppdrag med portretter og offentlige monumenter, og derfor sjeldnere med utstillinger. I utstillingen var det flere verk med som i dag er å se i Nils Aas kunstverksted sin faste samlingsutstilling, blant annet treskulpturen Ringen.

Vi står på tusenårsstedet for gamle Inderøy kommune, og det var her det startet for snart 25 år siden. Det var her ideene til et stort parkanlegg tok form, og jeg vil spesielt nevne en av dem som satt i Mustrøparkkomiteen, Per Vatn, som tok kontakt med Nils Aas og luftet ideene om en skulpturpark. Dette var en ide som traff Nils veldig godt. Området har vært hans arena for leik og idrett i oppveksten. Skulpturparken tok etter hvert form, og vi kan se igjen elementer fra Nils sin barndom i mange av skulpturene. For Nils var det også viktig å sette skulpturene i barnehøyde, slik at barna kunne kjenne på dem.

Sånn er det også med Kula. Nils mente at man ikke fikk med seg hele opplevelsen av skulpturene uten å berøre dem. Han sa at forbud mot å ta på kunst er meningsløst. Da blir en viktig dimensjon borte. Jeg må tilføye at dette utsagnet handler om skulpturene utendørs.

Det var også et poeng for Nils Aas at denne skulpturen er uten sokkel. Uten sokkel følte han større form for frihet i utforminga av skulpturen. Utstillinga i 1989 kalte han Aner. Han vokste opp blant håndverkere, som kunne tingene sine, de som bygde bru over elva. Han hadde stor respekt for de som kunne faget sitt. De gav Nils aning om perspektiv, rom og distanse. Utstillinga var en hyllest til dem. Som han sa i et intervju i forbindelse med utstillinga i 1989: «For å se fram må en kjenne ryggen – anene».

Så når vi går i parken og betrakter Nils Aas sin kunst vet vi at vi kan bruke flere sanser i opplevelsen. Og at Kula kan minne oss om å sette pris på verdien av et dyktig utført håndverk. 

Ragnhild Vennes, styreleder i Stiftelsen Nils Aas.